Utstillingen ”Tone, tekst og trubadur”
Prøysenhusets hovedutstilling heter «Tone, tekst og trubadur». Utstillingen er lagt opp som en vandring både langs Præstvægen og gjennom Alf Prøysens liv og forfatterskap. Gjennom flere temarom får man mulighet til å bli bedre kjent med Alf Prøysen og hans enorme produksjon. Utstillingsarkitekt er Gudmundur Jonsson.
PRÆSTVÆGEN
Je hadde bære en væg å gå, og det var Præstvægen. Det var vægen våres det, og den vart anlagt en gong i gammelti’n som en væg for præsten når hæin skulle preke i to kjærkjer, og så tenkte fell dessa som stakk ut vægen at præsten skulle ha en bein væg. Inga vingling telsides, det er derfor Præstvægen er så hompete og staupete. Står du øverst på Meieribakken, lyt du nesten bøye hugu for itte å stange atti Sjustjerna. Og i den svarteste granskauen ved hesthagaleet kæin du nesten vara sikker på at sjølve styggmæinn ligg og passe deg opp og rasle med lenkjer og fotjønn.
Fra Det var da det og itte nå
På den store fløttardagen 14. april i 1914 kom det et flyttelass oppover Ulvegutua og svingte inn på Præstvægen. Med i følget var mor Julie, far Olaf og de to barna Marie og Margit. Noen månder senere kom også pleiebror Olaf til familien. Etter å ha flyttet fra gård til gård i mange år, skulle familien nå prøve å slå seg til ro på husmannsplassen Prøysen. Tre måneder senere, den 23. juli i 1914 ble Alf Olafsen født i Prøysenstua. Etternavnet Prøysen, etter husmannsplassen, tok han først senere i forbindelse med at han første dikt sto på trykk.
I utstillingen viser vi fotografier fra Alf Prøysens barndom og oppvekst. Hver sommer kom tante Olaug og fire søskenbarn på besøk. En av disse var Kåre Strandli, som hadde jobbet som sjokoladegutt på kino i Oslo, og hadde kjøpt seg fotografiapparat for pengene. Dette gjør at vi har mange fotografier som viser hverdagslivet i Prøysenstua somrene Alf Prøysen vokste opp.
FOR ARBE SKJEMMER INGEN…
Som husmannssønn var framtidsutsiktene for Alf Prøysen i stor grad bestemt av tradisjon og samfunnets forventninger. Selv ønsket han utdanning og aller innerst levde det et lite håp om å realisere barndommens kunstnerdrøm. Men for en husmannssønn var det ikke opplagt at dette skulle bli hans vei.
Det var ei låt je itte likte da je var liten og det var matklokka borti gardom. Det hendte je stæinse i leiken og begynte å fryse på ryggen når den låten tonte over grenda. Den måtte je bøye meg for, borti gar’n måtte je om itte så mange åra, det var det ingen bønn forbi, unna den klangen kom je itte. Den fange æille.
Fra Det var da det og itte nå
Etter endt skolegang måtte han finne seg lønnet arbeid. Fjøskrakken var holdepunktet og for gutten som var hestesky, ble det grisene og kuene han raskest ble venn med. Den første jobben han hadde var på Langmoen. Senere hadde han sveiserjobber på bl.a. gårdene Vik, Opsal, Løken og Rud i hjembygda, før han i 1939 flyttet ut av Ringsaker.
Det var i denne perioden at dikterspiren i Alf Prøysen virkelig vokste, og det er erfaringene fra barndommen og gårdene han jobbet på som han tok med seg inn i historiene sine. Senere skrev han sin hyllest til griskokken og alle andre som jobber i yrker som av en eller annen grunn ble ansett som å være nederst på rangstigen.
…for arbe’ skjemmer ingen,
gå trøstig inn i bingen
og slå ti mat åt grisom og gå ut att og le
Fra Griskokk-trøsta
TROST I TAKLAMPA
1938 markerte starten for dikteren og forfatteren Alf Prøysen, da han fikk antatt diktet Røde geranier i Kooperatøren. Den aller første novellen Skolissene kom senere samme år, også denne i Kooperatøren.Etter hvert fikk Alf innpass i NRK med de populære Drengstuvisene, som i 1948 også ble utgitt på Tiden Norsk forlag AS. Førsteutgaven var på 8.000, men innen året var omme var det solgt 100.000 eksemlarer.
Alf Prøysens hovedverk og eneste roman Trost i taklampa ble utgitt første gang i 1950. Den oppnådde i løpet av kort tid stor kommersiell suksess både som bok, film, teater og musikal. I togvogna inne i utstillingen kan man blant annet se filmatiseringen fra 1955, med Grete Nordrå i hovedrollen som Gunvor Smikkstugun.
Hu skulle itte mane folk tel å vara trufaste ved jorda, hu skulle danse og glitre og trekke de andre etter seg. I fjorten daer skulle a vara fin dame som de andre tala på og misunte og strekte seg imot. I dag var det fyste dagen. Og når den var over, hadde a tretten att. Blanke, varme soldaer, der a skulle svinge seg i blåklokkeviku’n.
Fra Trost i taklampa
Å DU GODE SPAREGRISEN MIN
Radioen var et fantastisk medium for Alf Prøysen, og han var en fantastisk medarbeider for NRK-radio. I perioden 1955 – 1973 var det hele 40 program av og om Alf Prøysen, i tillegg til barneprogrammene og platefremføringene. Han hadde en magisk stemme med et helt eget nærvær. Mer enn noen annen må han kunne sies å være vår største radiokunstner.
Det er mange som fortsatt husker å ha tilbrak morgenen med øret tett inntil radioen, sparegrisen i hånden og sunget med:
Å, du gode sparegrisen min
nå skal du få toøringen din.
Bare vent en liten stund
til første verset slutter. …
Fra Sparegrisvisa
LØRDAGSSTUBBEN
Praktisk talt hver lørdag i 19 år leverte Alf Prøysen en kortprosatekst til Arbeiderbladet under vignetten «Alf Prøysens lørdagsstubb». Dette var det nærmeste han kom fast arbeid og fast inntekt. Leilighetsdiktningen til tross: Det er nok av perler bare i dette stoffet til å forsvare en plass i norsk litteraturhistorie.
Ja, nå får du skrive da, maskina mi!
Som vanlig…
For stubb har je låvå og stubb skal det bli!
Som vanlig…
Je hørde på toget ei skrøne på skrømt
og skrøna var brukbar og skrøna vart gjømt,
men det var i går, og i dag er a glømt
som vanlig…
Fra Som vanlig
TESKJEKJERRINGA
Det er teskjekjerringa – ikke Alf Prøysen – som er verdensberømt. Men hun har gjort det grundig, og latt seg oversette til mer enn tjue språk. «Så sant som jeg er barnefødt i Tromøy sogn», som hun sier.
Det er ingen sak å greie seg , sjøl om en er lita , når’n veit åssen en skal behandle dem en møter,» sa hu til seg sjøl.
De lure skal en lure, og de feige skal en skremme og de sterke skal en klø bak øret.
Men for triste menner er det bare et råd som hjelper, og det er blåbær på pannekaka.
Fra Teskjekjerringa på Blåbærtur
Alf Prøysen og teskjekjerringa. Foto Odd Wentzel
I tillegg til Teskjekjerringa, har Alf Prøysen også etterlatt seg en stor skattekiste med fortellinger og sanger for barn. I mange år hadde han en fast barnespalte i Kooeratøren Klimpre-klonken, som senere også ble innspilt som barnetimer på radio. Og det er her vi først finner mange av de etter hvert så velkjente barnefortellingene som for eksempel Blåbærturen.
TANGO FOR TO
Alf Prøysen brukte de populære og folkelige genrene som en del av sitt kunstneriske prosjekt, og ble en av våre største grammofonstjerner og slagerprodusenter gjennom tidene. På dialekt. På femtitallet!
Her følger Norges største singlesuksess:
Nå er det Tango for to,
det er ingen som kæin tango som hæin Gunnar på Mo!
Det bruser hett i mitt blo’,
hvis jeg bære itte hadde slike høghæla sko.
Ta ett trinn fort og ett trinn dit og ett trinn bort og ett trinn hit.
Og så kjem det je itte kæin,
Taramtatam, taramtatei,
taramtatam taramtata å!
Je snuble bære lite græinn.
Det var visst noen som lo?
Å ja -vel, det var a Klara det var det je forsto.
Nå kæin hu stå der å glo .
Det var meg ‘n Gunnar tok med seg
i Tango for to.
Fra Tango for to
DET GIKK EN KJEMPE GJENNOM LANDET…
På vei ut av utstillingen møter du TV-stjerna Alf Prøysen. Kanutten og Romeo Clive ble laget som barne-tv på NRK i 1963. Alf Prøysen skapte serien i samarbeid med Anne Cath. Vestly og hennes mann Johan Vestly. Her møter vi Prøysen i rollen som Romeo Clive Sandersen Olsén, husløs gatesanger og sjarmør.På denne tiden slutter Prøysen nesten helt å opptre offentlig og helsen blir gradvis verre. Rollen som Romeo Clive ble et lyspunkt og en rolle han stortivdes i.
På vei ut av utstillingen møter du så Alf Prøysen, på Præstvægen – i Johan Bruns fantastiske fotografi, sammen med en av Prøysens mest kjære sitater:
Sola skinn på deg
så skuggen fell på meg
men graset er grønt for æille
Fra Jørgen Hattemaker
