Barndom og oppvekst

 

Alf Prøysen, den gang Alf Olafsen, ble født 23. juli 1914 på husmannsplassen Prøysen i Ringsaker. Foreldrene var Julie Mathiasdatter og Olaf Andreassen. Begge var av husmannslekt i flere generasjoner, og begge ble satt bort på legd som ganske små. Julie ble tidlig farløs, Olaf ble morløs. Godt voksne møttes de på dans, og giftet seg i Ringsaker kirke i 1907. Julie hadde da datteren Marie, født 1903, og sammen fikk de Margit i 1907, Alf i 1914, og tok til seg Olaf. Olaf ble født i 1911 og kom til Prøysen i 1914, samme år som Alf ble født.

Alf Prøysen snakker varmt om barndoms- og oppvekstårene på husmannsplassen. Mora Julie var uvanlig belest, faren Olaf sang og spilte. Og «…sultne var vi æiller. Det gikk an å leve lengi på saus og poteter…» Som gutt var han flink til å tegne, god til å skrive, elsket å kle seg ut og leke teater. Han gjorde det godt på skolen. Etter de obligatoriske syv år på Furu skole på Rudshøgda, fikk han lov å gå «Fortsettelsesskole» på Kirkekretsen i Veldre i 1928. Året etter fikk han et halvårskurs ved Ringsaker Amtsskole. Her ble han profesjonell stilskriver, og solgte stiler til sine medelever for 50 øre stykket, men med kvantumsrabatt på 25 øre for faste kunder.

Kunstnerdrømmen

Da skolegangen var avsluttet var det ingen bønn, han måtte ut i arbeid. Arbeid for en husmannssønn var ensbetydende med gardsarbeid. Fra 1930 til -39 var han sveiser (fjøsrøkter) og griskokk på flere garder i Ringsaker. Drømmen fra barneårene om å bli kunstmaler fulgte med, og i løpet av disse årene søkte han to ganger Ringsaker kommune om 150 kroner i stipend for å gå kunst- og håndverksskolen. Hver gang fikk han avslag. I denne perioden traff han Knut Fjæstad, som vikarierte på Rud Samvirkelag. De fant hverandre i felles interesse for kunst og litteratur, og Fjæstad så at diktene fra Alf Prøysens skrivebordskuff var gode. Han sendte dem inn til flere ukebladredaksjoner, uten resultat. I 1938, da Alf Prøysen var 24 år, ble diktet «Røde geranier» og novellen «Skolissene» antatt i bladet Kooperatøren. Honoraret på kr. 20,- kjentes svimlende.

25 år gammel reiste han fra bygda, og i flere år flyttet han fra gard til gard i Akershus. Han kretser liksom rundt hovedstaden, og i 1941 fikk han kontakter ved «Dovrehallen» i Oslo. Han skrev ni viser til høstrevyen under dikternavnet Alf Ragnar. Han sa opp gardsarbeiderjobben, men Dovrehallen brant før visene var solgt, og han måtte ta seg ny plass. Denne gangen kom han til Vøien gård i Asker. Dette var like ved småbrukerlærerskolen på Sem, og her fikk han kontakt med revymiljøet. Han ble forfatter, skuespiller og scenograf for flere oppsetninger. Det var også her han møtte Arnljot Høyland, som skrev melodien til det som senere skulle bli Julekveldsvisa. Opprinnelig ble melodien komponert til revyvisa Lærlingens avskjedssang, som Prøysen skrev til studentrevyen i 1944. Da Prøysen fikk i oppdrag å skrive en julesang til julenummeret av «Magasinet for alle» i 1951 brukte han melodien på nytt i det som nå er en av våre mest kjente og kjære julesanger. 

Debuten

I 1945 debuterte han med en novellesamlingen Dørstokken heme og fikk svært gode kritikker. Året etter spilte han i Oslostudentenes revy Ad Undas i Studentersamfundet, og hans Trygve Lie-parodi «Når man ser det hele lite grann fra oven» ble en landeplage. I 1947 spilte han inn sin første plate. Det er ikke eget stoff, men lekkert orkestrerte sanger, oversatt fra engelsk: «Frøken gi meg himlens nummer» og «Bare pappa hadde tid».

Suksessen

Visesamlinga Drengestu’viser kom i 1948. Med god hjelp fra radioen solgte den 100 000 eksemplarer innen året var omme. Med suksessen fulgte også turnéliv, fulle hus og stormende jubel. «– Det var det året je ble sjenni», sa han senere.

Samme år giftet han seg med sykepleier Else Storhaug fra Rena i Østerdalen. De får to barn. Elin Julie, født 1949, og Alf Ketil, født 1951. I et brev til vennen Kjell Thue skriver Prøysen: «Nå har jeg fått hjem kona og ungen, det er stas, jeg vil gi som råd til alle som strider og bærer tunge byrder, ta ikke «aversan», ta ei jente og få en unge! Det er et universalmiddel!» Den nye familien bor en tid i et anneks hos billedkunstneren og venninna Borghild Rud i Nittedal, nord for Oslo. Senere bygde de seg hus i samme kommune.

I 1949 kom den første boka for barn: Lillebrors viser, og Musevisa følger på samme år.

Så, i 1950, kom det som skulle bli hans eneste roman: Trost i taklampa. Romanen ble teaterstykke i 1952, film i 1955 og, til slutt, musikal i 1963. Alle versjonene var store kassasuksesser, og romanen holdt stand som Norges mest solgte i nesten førti år. Trost i taklampa var ikke bare en kommersiell suksess. Det er Alf Prøysens hovedverk, og en nøkkel til hele forfatterskapet og hans kunstneriske prosjekt. Aftenposten spurte: «Handlingen? Er det flukten fra landsbygda?» Alf Prøysen: «Nei, den handler om alle dem som kommer tilbake.»

Fra 1950 til 1960 hadde han egen barneside i Kooperatøren, medlemsbladet for Samvirkelagene. «Klimpre-klonken», het sidene, og han illustrerte dem selv. Her ble teskjekjerringa presentert for første gang. Så dukker hun opp i «Barnetimen for de minste» i 1952, og tre år etter i bokform. Først på svensk, som Teskedsgumman, og deretter på norsk, med Kjerringa som ble så lita som ei teskje i 1957. Teskjekjerringa på nye eventyr kom i 1960, Teskjekjerringa i eventyrskauen i 1965, og Teskjekjerringa på camping i 1967. Historier om denne gløgge, optimistiske og aldri rådlause kjerringa er nå oversatt til 23 språk.

Fra 1951-1970 skrev han «Lørdagsstubber», korte prosatekster, for Oslo Arbeiderblad. Stubbene ble publisert så godt som hver eneste lørdag i 19 år, til sammen 839 stykker, og Borghild Rud illustrerte alle unntatt én. Noen av lørdagsstubbene kom i bokform i samlingene Utpå livets vei fra 1952, og Kjærlighet på rundpinne fra 1958. Etter Alf Prøysens død redigerte Nils Johan Rud temasamlingene Jinter je har møtt i 1972, Onger er rare i 1973, Kjærtegn i 1974 og Livets sekund i 1975. De øvrige stubbene er nå også endelig utgitt i kronologisk rekkefølge i Tiden norsk forlags nye utgaver av Alf Prøysens verker. De to siste samlingene fra 1998 har fått titlene Spaserveier i granskog. Lørdagsstubber 1951-1961 og Tia og timen. Lørdagsstubber 1962-1970. Dermed var endelig stubbene komplette i bokform. I 2014 kom boka Lørdagsstubber med alle de 753 stubbene samlet mellom to permer.

Søskenparet Borghild og Nils Johan Rud kom til å bety mye for Alf Prøysen, både personlig og faglig. Illustratøren Borghild Rud og Alf Prøysen hadde et nært og godt samarbeid i mange år, og var også personlige venner. Nils Johan Rud var redaktør for Magasinet for alle, hvor svært mange av novellene og visene ble trykt. Gjennom «Magasinet», tidligere Arbeidermagasinet, var Nils Johan Rud både fødselshjelper og konsulent for en rekke norske forfattere, så også for Alf Prøysen.

I hele sin kunstneriske karriere var Alf Prøysen en av NRK-Radios viktigste medarbeidere, med faste innslag i programpostene «Lørdagsbarnetimen», «Barnetimen for de minste», «Visens Venner», «Dæins på Sletta» og «Søndagsposten». Etter å ha prøvd seg i Lørdagsbarnetimen, ble han jevnlig «onkel» i «Barnetimen for de minste» fra 1952 og utover. De tre store: Alf Prøysen, Anne Cath. Vestly og Thorbjørn Egner satte nye standarder for norsk barnelitteratur, og har gitt voksne og barn en stor, felles kulturskatt.

Radioen var et fantastisk medium for Alf Prøysen, og han fikk anledning til å boltre seg. Platelansering i radio hjalp godt på salget, og den største norske single-suksessen noensinne er «Tango for to.» Nora Brockstedt sang Alf Prøysens tekst på Bjarne Amdahls melodi i en slagerkonkurranse, og den slo igjennom over natta. I Sverige ble den også årets hit, og på radio Lux oppnådde den å bli knust over eteren, en ære som tilfalt sønderspilte landeplager.

Fjernsynet rakk aldri helt å bli Alf Prøysens medium, men på NRK-TV hadde han barneprogram om «Grautgramsen», og ikke minst var han uforglemmelig som Romeo Clive i Anne Cath. og Johan Vestlys Kanutten og Romeo Clive.

De siste årene

Alf Prøysen må ha vært et arbeidsjern av de sjeldne. Han debuterte sent, og døde så altfor tidlig. På femogtyve hektiske år etterlot han seg en utrolig produksjon av svært høy kvalitet: Over førti bøker for barn og voksne, samtidig som han rakk å være turnerende artist, radiostjerne, grammofonstjerne og det som i dag kalles A-kjendis. Han samlet inn et par tusen folkelige viser, var medredaktør for en rekke vise- og barnebøker og oversetter av barneklassikere fra mange land.

I 1970 fikk han Norsk Kulturråds ærespris. Samme år, men etter sin død, fikk han Kirke- og undervisningsdepartementets hederspris for sin innsats for barnelitteraturen i Norge.

Han var syk og sliten den siste tida, men arbeidet til det siste. Han døde av kreft på Rikshospitalet i Oslo, 23. november 1970, bare 56 år. Alf Prøysen er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.